|
hele.
I dag tygger han vaniljeis med sjokolade mens han fikler
med to svarte pistoler. Luftpistoler. Kopier av modeller
brukt i to av de 22 offisielle James Bond-filmene.
Gunnar
leker ikke museum.
–
Det var bare noe som
føltes veldig riktig.
Egentlig
var han for liten, men sammen med storebrødrene fikk
han dra på Royal kino i Nybro for å se Sean Connery
i Bond-klassikeren «Goldfinger». Han var åtte år
gammel og husker fremdeles følelsen. Det handlet om å
overleve – og om å være ensom. Gunnar hadde aldri drømt
om å redde verden, men han visste en ting eller to
om ensomhet.
«Hvorfor
heter du Shäfer og ikke Puddel eller Doberman?
»,
pleide barna i klassen å spørre. Han trekker på skuldrene.
–
Du vet, barn finner på ting for å være stygge. Sånn er det
jo. Hadde man briller, ble man kalt brilleslange.
Jeg hadde
tysk etternavn og ble sett på som litt annerledes.
Man
er kanskje lei seg og gråter en stund, men så blir man
sterkere.
Ting
var
litt
annerledes i Gunnars familie. Det tyske
etternavnet
har han fra faren Johannes Shäfer, en tidligere tysk
soldat som etter ni års ekteskap forsvant sporløst
fra sin svenske kone og deres tre sønner i 1959.
Gunnar
var to år gammel. Han skulle ønske at han husket noe.
–
Jeg lengter fremdeles etter å treffe ham, etter å høre hele
historien. Jeg vil vite hva som skjedde med ham.
Dro
han tilbake til Tyskland, ble han drept, eller reiste han
kanskje til Argentina og startet et nytt liv der? Det blir
bare spekulasjoner, sier Gunnar.
I ti år var
faren internasjonalt
etterlyst. Så ble han erklært død.
Selv i dag er det ingen som vet hva som skjedde
med ham.
–
Jeg har ingen anelse om hva han opplevde i livet, men
han var høyt oppe i den tyske armé. Mamma har fortalt
at han våknet om nettene og hadde mareritt om venner
som ble skutt i hodet. Når man opplever krig på nært
hold, kan man umulig ha det bra i etterkant
|
.
Jeg tror ikke
at man kan fortsette å leve et vanlig liv etter å ha
sett hva krig gjør med mennesker.
Han
krøller sammen ispapiret og blir stille. Gunnars mamma
måtte vente til ektemannen var erklært død før hun
fikk skilsmissepapirene. Noen år seinere traff hun en
ny mann som flyttet inn og ble Gunnars stefar.
Det var fint
nok det, men Gunnar ble aldri kvitt savnet eller følelsen
av at det var noe som manglet.
Hver gang det kom
en ny Bond-film, dro han på kino. Så begynte han å lese
Ian Flemings bøker om agent 007. Fleming var del av
den britiske marinens etterretningstjeneste under andre
verdenskrig, og akkurat det fascinerte Gunnar.
Han
begynte å fantasere. Kunne hans egen far ha møtt Ian
Fleming under krigen?
–
Jeg manglet svar, og tok til meg Ian Flemings historie. James
Bond ble en farsfigur, en surrogatfar for meg,
og hver gang det kom en ny Bond-film fikk jeg en liten
pause fra virkeligheten. Det føltes som om jeg så pappa
på lerretet, uansett om det var Sean Connery eller
Roger
Moore som spilte James Bond. Den eneste forskjellen mellom
pappa og Ian Fleming er jo at den ene var
på den gode siden, mens den andre var på den onde. Pappa
var «the bad guy», men aldri for meg. Gunnar
lener seg over bordet,
sier at opplevelsen av krig
er like traumatisk uansett hvilken side man kjemper for.
Han forteller at han aldri har gitt opp håpet om å få vite
hva som skjedde med faren. Sannsynligvis har han jo
slektninger et eller annet sted i Tyskland.
–
Jeg liker ikke å trenge meg på folk. Men jeg har et håp,
sier han.
–
Det er mange tyskere som besøker museet mitt.
Kanskje
ringer det noen en dag og sier at de kjenner familien
min. Det er en av grunnene til at jeg driver dette
museet. |
Den
andre grunnen er at mamma ofte fortalte
meg at hun angret på at hun takket nei til å kjøpe
et konditori i Nybro. Jeg har ikke lyst til å angre på
noe jeg ikke har gjort. Det er den viktigste grunnen til at jeg
har våget å følge drømmene mine.
Det
blinker i blått neonlys. I Nybro har selv toalettet
James
Bond-tema, og hvis man ikke liker champagne kan
man bare trekke over i martini-baren. Flere år har det
tatt å realisere museumsdrømmen, en tanke som tok form
i takt med en voksende samling av James Bondeffekter.
Først
trodde folk at Gunnar var blitt gal, men siden
1999 har en jevn strøm av turister, nærmere 3000 i året,
besøkt det som en gang var et helt vanlig billakkeringsverksted.
De
vil se bilene, champagnebaren og kinoen
med de røde plysjsetene.
–
Det føles som om jeg har kommet nærmere og nærmere et
helhetsbilde, min drøm om hvordan pappa og Ian
Fleming levde sine liv. Det er det jeg har prøvd å skape
i dette museet.
I
dag har Nybros innbyggere
vent seg til synet av den røde
BMW Z3-en med 007-skilter. Lokalavisa stikker stadig
innom museet, og den lokale pizzasjappa har lansert
en egen James Bond-pizza. Alle vet at det er Gunnar
som bor i det røde huset med gullskiltet «GoldenEye
»,
det samme navnet som Ian Flemings berømte hus
på Jamaica. Gunnars to voksne sønner hjelper stadig til
på museet, og ingen synes å reagere på at en mann på
54
bare vasker seg med James Bond-såpe.
–
Telefonnummeret mitt har 007 som de tre siste sifrene.
I 2007 skiftet jeg navn. Valg av år var ikke tilfeldig, for
å si det sånn ...
De
siste åra har han hatt fast følge, men noe ekteskap kommer
ikke på tale. James Bond er ugift, og da er Gunnar
også det. Kjæresten er ikke like interessert, men Gunnar
får drive på med sitt.
–
En gang i uka ser vi en Bond-film og deler ei flaske Bollinger.
Hun er ikke så glad i filmene, men drikker gjerne
champagne. James Bond har lært meg om livet, og
siden folk sa at jeg aldri kom til å lykkes, er jeg opptatt av
at man må tørre å tro på seg selv. Det er lov å drømme.
magasinet@dagbladet.no |
Han
har lakksko, smoking
– og i hånda: en pinneis.
–
Jeg føler meg som James Bond. Jeg har både BMW og motorsykkel,
og jeg drikker ei flaske Bollinger-champagne i
uka. Jeg går ikke rundt på byen med pistol, akkurat, men
jeg føler meg både glad og pigg når jeg går i smoking, sier
Gunnar Bond James Shäfer.
– Men hvorfor heter du Bond James og ikke James
Bond?
– Jeg vil kunne si «my name is Bond, James Bond».
Hvis jeg hadde hett James Bond, ville det jo blitt «my
name is James, James Bond». Man sier jo alltid etternavnet
først.
På
en grønn gressflekk i
den svenske småbyen Nybro,
vegg i vegg med en butikk som selger bildeler, ligger
verdens eneste James Bond-museum. Fra parkeringsplassen
på forsiden har man god utsikt over motorveien
og bilene nedenfor. Nybro er et sted man fort kjører forbi,
men et stort 007-skilt gjør at bilistene bremser litt. Kan
det virkelig stemme? Ja, her ligger et museum som huser
en BMW Z3 fra filmen «GoldenEye», motorsykkelen fra
«Tomorrow Never Dies» og Jaguaren som ble brukt i den
første innspillingen av «Casino Royale». Og hvis man
svinger av motorveien, parkerer og går inn, er sannsynligheten
stor for at man møter Gunnar – sjefen for det
|
Booking biljetter
ticket online
